Elvesang Ellen Hofsø

«Når isjøkelen under Stuorracohkka løsner og ruller ned ura og vannet spruter over fjellskrentene, da vil du høre et drønn. Det er sommertegnet i Runguvuopmi. Da må du kaste blikket oppover, og du vil se at det du trodde var grå mose, blir levende. Da er det reinhjorden du ser», hvisker han ned i halsgropa hennes. «Glem ikke drønnet, Kaarina, når du hører det, er jeg hos deg.» Armene som holdt så hardt rundt henne, løsner, han går et skritt tilbake. Blir stående helt stille å bare se på henne. Så løfter han handa og stryker håret vekk fra panna hennes, snur seg og forsvinner inn i mørket. Året er 1868. I Tornedalen i Sverige har det vært hungersnød flere år på rad. I fortvilelse sender foreldre barna sine med samene til Ruija (kysten av Nord-Norge) for at de skal overleve. Kvenjenta Kaarina er femten år og har lovt mora å passe på Daniel, lillebroren. Men raiden deler seg og Daniel for svinner nordover. Kaarina havner hos Kirsten og Anders i Lavangen. Hun strever for å bli likt og godtatt, men ingen ting er godt nok og den kalde latteren til Kirsten klorer henne opp innvendig. Redd og krenket klarer hun å komme seg vekk. Men hvor skal hun dra? Hun må finne Daniel. Og Áslat, samegutten som ga henne reinkalven.